I Møte med dagens virkelighet i Ukraina
Normalt leverer vi våre hjelpesendinger til en gruppe i landsbyen Poliana som igjen kjører hjelpen videre inn til de mest trengende områdene. Her henter vi også ut de ukrainerne som har fått sine hjem totalt ødelagt og ønsker å bli med til Norge.
Så langt har det vært noenlunde trygt å kjøre inn til Poliana, byen ligger 76 km inn i landet. Å bringe hjelpesendingen videre inn til Kyiv, byene nord og øst for Kyiv og videre mot øst er med noe høyere risiko. Vi tre i Team GO Lars, Willey og John Henry som kjører de fleste hjelpesendingen, ønsket å bli med Poliana teamet for å overlevere det vi hadde med fra Norge helt inn til der det skulle leveres.
Da vi kom inn i byene Kyiv, Bucha, Gostomel, Irpinj, Borodjanka og noen landsbygder nord for Kyiv – så de enorme ødeleggelsene av infrastrukturen og store sivile boligområder var det vanskelig å finne ord.
Langs veien ble vi stoppet av flere vaktposter. Det var soldater og skyttergraver overalt. Vi møtte sivilbefolkningen som hadde mistet alt. De mange samtalene vi hadde med mennesker om hva de hadde opplevd, vært vitne til av brutale og tragiske hendelser har gitt oss inntrykk som er vanskelig å beskrive. Når noen spør hvordan turen gikk, kjenner jeg at det kan være vanskelig og snakke om det jeg har opplevd. Det vi i Team GO har sett med egne øyner har ledet oss til bestemmelsen om at vi vil gjøre så mye vi kan så lenge vi kan!
Nedenfor vil vi ta deg med på en liten tur så du kan få en liten føling med hva vi Team GO er med på og hvordan vi forvalter de resursene som har kommet inn til oss.
Vi hadde kontakt med en gruppe opp i Karpatene som har drevet med nødhjelp i mange år. Barnehjemmet på bildet til venstre ble bygget etter Tsjernobyl-ulykken, den store kjernekraftulykken natt til 26 april 1986 100 km nord for Kyiv. Her tok de seg av barn som hadde mistet sine foreldre under denne ulykken. I dag blir barnehjemmet og hotellet ved siden av brukt til å gi husly og mat til mange mennesker som har mistet alt under dagens krig. Det er hit vi bringer inn hjelpesendingene våre og henter med oss Ukrainere tilbake til Norge.
Det ble en følelsesladet opplevelse da vi hadde de første Ukrainerne med oss hjem. Det er hovedsakelig bare kvinner og barn som for lov å reise. Alle menn mellom 16 og 60 år må være med å forsvare landet. Vi tok farvel med våre venner i Poliana og skulle stoppe på en bensinstasjon for å hente en mor med to barn. Ektemann/far hadde kjørt dem hit og måtte ta farvel med sin kone og to barn. Det er krig og han må være igjen som soldat og forsvare sitt land og kanskje er dette siste gang de ser hverandre.
Jeg (JH) stod litt på avstand og så på dem, så kjente jeg tårene sprenge på og måtte ta noen steg å gå bak bussen vår. Jeg var målløs i flere timer etter denne opplevelsen og følte meg bitteliten i denne situasjonen. Jeg så bort på Willey og så at han befant seg i samme situasjon som meg selv.
Det er et stort behov for mat inn til de ødelagte områdene -hvor det hverken er strøm eller vann ettersom infrastrukturen er ødelagt. Douchebags hadde gitt oss 500 DB ryggsekker. Først tenkte jeg «Hva skal vi med disse i Ukraina?» Nå skulle vi gjerne hatt 1000+ til av dem. Vi fyller disse sekkene med mat og toalett artikler for en uke og deler dem ut. Mange fra øst Ukraina bruker dem til å pakke i når de selv legger i vei på flukt mot vest Ukraina.
Her deler vi ut ryggsekker fulle av mat vi hadde med. Vi går fra dør til dør og samtaler med mennesker. Først møter vi noen barn og så kommer de voksne ut. Her får jeg høre historien fra en familie med 5 barn om bomben som kom og landet i veien bare 100 meter fra huset hvor den ene gutten viser meg.
Så kommer bestefar leiende med sitt 6 år gamle barnebarn. Forteller historien om hvordan hennes far hadde blitt skutt foran de alle og soldatene hadde tatt med hennes mor, som de nå ikke hadde sett på over tre uker. Han forteller oss at han er gammel, vil ikke klare å ta godt vare på henne og spør om vi kan hjelpe? Litt senere utenfor en klynge av boligblokker som er bombet, møter vi en dame som sitter utenfor boligen som ikke lenger har strøm eller vann og koker mat. Hun forteller oss da 5 russiske tanks kommer inn og gjemmer seg bake disse boligblokkene og alle måtte ut. Noen soldater tar tak i naboens unge døtre som blir voldtatt mens naboer, mor og far som blir holdt fast, må se på hele handlingen. Når de er ferdige med de to unge damene tar de mor. Så forteller hun at de dro sin vei og hun søkte ly i kjellerboden på ca.5 m2.
Vi hadde stoppet for å ta en liten tissepause bak noen busker. Da vi hører Yura rope til oss om å komme tilbake. Han ser et lite hvitt skilt som forteller oss om at vi befinner oss på et minelagt område!
Rett som det er blir vi stoppet ved blokadene og spurt om pass og om hva vi gjør her?
Da vi nærmer oss Poliana og den vakre naturen oppe i Karpatene -kjenner vi oss mer trygge på omgivelsene igjen!
Vel tilbake på basen i Poliana er det tid for samtale med ukrainerne som skal være med oss hjem. Vi må gå igjennom alle pass og dokumenter og vite hva de har med seg i bagasjen osv. Vi forteller dem litt om Norge og hva som venter dem der og hvordan prosessen er fra mottaket til de får eget bosted. Vi sender informasjon til Agder Asyl om hvor mange vi har med oss og når vi vil ankomme Kristiansand med Color Line. Da gjenstår det å pakke bussen, ta farvel for denne gang og sette kursen på den 1950 km (+ferje tid) turen tilbake til Norge!
Hjemme på Solberg prøver vi å samle så mange vi kan av de som vi har hentet til litt mat og hygge.
Vi i Team GO fortsetter med hjelpesendinger og henting av nye ukrainere så lenge som det er behov og vi har mulighet til å være med å hjelpe! Det er ikke bare vi som kjører og henter, det er også alle dere andre som er med å bidra på mange forskjellige måter som gjør dette lille barmhjertighets arbeidet mulig!
En stor takk til dere alle!
Håper denne lille bilde kavalkaden med noen få kommentarer fra turene vi har hatt så langt har gitt deg et lite inntrykk om vårt arbeid i Team GO.
Det er fortsatt krig og den ser ut til å vare selv om vi alle skulle ønske den snart var over. Men om krigen ble over i morgen, ser vi at nøden fortsatt vokser og behovene for hjelp ikke vil opphøre. Det er da vi i Team GO tenker at våre videre planer må bare være å fortsette med hjelpesendinger og barmhjertighets arbeid så lenge det er behov og så lenge vi kan.
For 2023 ser vi for oss å bygge opp et beredskapslager, ha nok sjåfører til at vi kan kjøre inn en hjelpesending pr. måned. Bygge opp et godt team av frivillige her hjemme som kan hjelpe oss med innsamlinger, sortere, pakke og gjøre ting klart for å bli sendt inn i områdene hvor behovene er størst.
Vi vil gjøre vårt ytterste til å strekke innkomne midler til å kunne nå lengst mulig ut med at det meste av Team GO sitt arbeid skal bli utført på frivillig basis. Vi har satt oss ned og prøvd å lage et regnestykke basert på det vi har gjort så langt i Ukraina Hjelpen og kommet frem til at om vi har nok frivillige hender og nok støttepartnere kan vi fortsette som nå og med noe mer hjelp med et budsjett på Kr.1.250.000
Håper mange av dere vil bli med oss også i 2023. På vår Facebook side Team GO vil du hele tiden få oppdateringer i arbeidet.
Ta gjerne kontakt med oss på post@teamgo.no eller tlf. 40408919.
